Vårt mirakel

Jeg tror at Gud kan snakke til oss og kan snakke gjennom andre mennesker til oss. Og jeg tror også at barn kan høre fra Gud og at det ofte er lettere for de å høre fordi de ikke har fått det verdslige filteret som vi voksne har. De vet nok ikke at det er Gud som snakker til de, men at de bare får en tanke eller at de drømmer noe.

I april kom prinsessa mi til meg og sa: "I sommer mamma, da har du baby i magen og da ska æ bli storesøster". Etter tre år med prøving var dette ord som på en måte virka uvirkelig, men som også tente gnisten for håp igjen.

Så i mai var det noen amerikanere på besøk her på Levanger. En som jeg kjenner fra før og onkelen hans som jeg ikke kjenner, begge kristne. Vi var på en felles middag en dag og i bilen hjem satt onkelen og mannen min og snakket sammen om drømmer for framtida. Så snudde onkelen seg og begynte å fortelle akkurat hvordan jeg har det inni meg - ting som han absolutt ikke hadde fått høre i løpet av middagsselskapet. Mannen min fortalte han også at en av våre største drømmer var å få en baby til. Onkelen sier da: "Jeg ser ikke noe problem med det, faktisk så ser jeg en baby på vei allerede". Han sa også at Gud sa til han at jeg trengte ikke å tro på at det skulle skje engang, det eneste jeg trengte å gjøre var å skyve alle de negative tankene eller følelsene over til han. Og det startet jeg å gjøre. Hver dag, mange ganger om dagen sa jeg: "Værsågod Gud, denne tanken kan du få - den gjør meg ingenting godt så den kan du ta istede."
Noen dager etter dette, når tiden var inne, tok jeg en graviditetstest, denne var dessverre negativ, men jeg følte likevel at jeg skulle fortsette å legge alt over til Gud å stole på han. Da det normale fortsatt ikke kom etter 10 dager tok jeg en ny test og den var positiv! Mirakelet vårt var på vei! Gud er fantastisk! Hvorfor han ikke kunne la dette skje for 3 år sida istede, får vi nok aldri svar på. Men jeg har lært så utrolig mye om tro og takknemlighet gjennom alt dette, og om å være utholden i håpet selv om det virker håpløst. Og jeg er så takknemlig!

Utredning av sekundær barnløshet

Sekundær barnløshet, for ett forferdelig ord. Jeg føler meg jo helt klart ikke barnløs, jeg har ei fantastisk lita jente som bevis på det. Likevel har vi havna i den kategorien, sekundær barnløs.
Nå er det 3 år sida vi mista den siste lille babyen vår, og etter 1 1/2 år uten hell på å lage en ny baby gikk vi til legen for å starte utredning. Utredning består i hovedsak av å vente, og å til stadighet få høre at man bare må slappe av så ordner det seg selv. Slappe av... når man måned etter måned får beviset på at man ikke er gravid, og det hver gang kjennes ut som noen vrir en kniv rundt i hjertet.  Da er det ikke alltid like lett å slappe av og kjenne på at ting ordner seg.
Først venter man på innkalling til sykehuset hvor det skal taes blodprøver og andre prøver og undersøkelser her og der. Normale funn. Så venter man igjen på å bli innkalt til kikkhullsinngrep for å se om alt ser bra ut fra innsida. Normale funn. Ikke mer man kan gjøre her. Så venter man på innkalling til St. Olavs. Vente vente vente. Jeg er ikke av den mest tålmodige sjelen, og jeg er lei av å vente.
Så må man vel bare sette seg godt til rette i stolen og slappe av og håpe at ting ordner seg selv likevel.

Healer

You hold my every moment

You calm my raging seas

You walk with me through fire

And heal all my disease

I trust in You

I trust in You

I believe You're my healer

I believe You are all I need

I believe You're my portion

I believe You're more than enough for me

Jesus, You're all I need

Nothing is impossible for You

You hold my world in Your hands

When life gives you

a hundred reasons to cry,

remember that God has given you

a thousand reasons to smile!

Fyll dagene med liv,

ikke livet med dager!

Du er ikke alene!

Da jeg mistet mitt første foster valgte jeg å være åpen om det som hadde skjedd. Jeg håpet med det at om det skulle skje med noen andre av de jeg kjente så skulle de vite at de ikke er alene. For det tror jeg er noe av det værste med noe sånt, å føle seg så alene, å føle at dette er noe som bare skjer med en selv. Alene med sorgen, alene med den unødvendige skyldfølelsen, alene mot en verden som sier: prøv igjen du. Følelsene for den bittelille er der, uansett hvor liten den er. Man kjenner på kroppen at det er noe der før man begynner å kjenne den lille inni der. I hjertet har den lille allerede fått en stor plass, selv om den ikke tar opp så stor plass i magen enda.

Første gangen jeg ble gravid hadde vi prøvd i noen måneder. Gleden var stor skal jeg love dere. Vi kunne ikke vente med å få fortelle. Så i uke 10 viste det seg at den lille var dø inni magen min. Verden raste. Heldigvis har vi så mange fantastiske venner og familie rundt oss. Vi fikk mye støtte. Og det viste seg etter hvert at dette er desverre noe mange har opplevd. Det sies at 50% av alle befruktede egg dør, de aller fleste før man vet at man er gravid i det hele tatt.

Etter 3 måneder var jeg gravid igjen, med den vidunderlige jenta mi. For ett mirakel hun er, Guds lille skapning. Frisk og fin i alle retninger. Jeg var selvfølgelig redd for at noe skulle skje da jeg gikk gravid med henne også, men om man har mistet en gang så har man ingen større sjanse for å miste flere ganger.

Da litjtupp var 1 år ble jeg gravid for tredje gang. Det kom litt overraskende på oss. Og mange av de første tankene gikk til å tenke at det egentlig ikke var ett så bra tidspunkt å bli gravid på enda. Men man begynner likevel å planlegge og glede seg og se for seg hvordan alt skal bli. Ingen tanker gikk til at det ikke skulle bli. Jeg hadde hatt min runde tenkte jeg. Desverre så kom den lille ut så alt alt for tidlig i uke 9.
Nå har det gått 2 år siden dette. Sorgen er der fortsatt, for begge de to bittesmå. For de har en bit av hjertet mitt, og det vil de alltid ha. Og en dag så skal jeg få treffe de å holde rundt dem og få se hvor fine de er.

Grunnen til at jeg skriver dette nå, for at jeg er så åpen om alt som har skjedd er fordi det har skjedd med noen jeg kjenner og hun kom til meg fordi hun viste at hun ikke var alene om å oppleve dette. Å det er så viktig, å ikke føle seg alene. Jeg syntes iallefall det var godt å snakke med noen som har opplevd det samme, som vet hvilken sorg det er.

Det er viktig å se framover, det er viktig å våge å drømme og å håpe på nytt. Men jeg tror det er viktig å få lov til å huske og å minnes det lille som var også. Vi har plantet et barneepletre til minne om våre to, og det er et godt sted å få gå å minnes. Og så føler jeg meg så utrolig heldig og velsignet som har fått lov til å få prinsessa mi. Hun er den beste terapeuten og den beste trøst uten at hun trenger å gjøre noe annet enn å være seg selv. En vidunderlig liten skapning med sine rariteter og veslevoksenhet, med et så varmt hjerte for de rundt seg. Og så er jeg jo også så heldig som har en fantastisk mann, og så mange fine mennesker rundt meg.